KarlKleive.com

Jeg har byttet jobb og har derfor nytt telefonnummer: 40 63 92 64. Kommer ikke til å bruke det gamle nummeret lenger.

Road trip fra New York til L.A., jobbe frivillig i Guatemala, vandre i Andesfjellene i Peru, late dager i Rio og safari i Sør-Afrika. Den første delen av vårt to-år lange eventyr virker lenge siden. Etter backpacking rundt i verden har vi dog også fått med oss Singapore, India, Kina, New Zealand og ikke minst Australia.

Nå lakker det mot slutten og vi er ferdige med utdanning. Igjen. Og vi er snart ferdige med Australia. Igjen. De siste ukene skal vi tilbringe med Mali og Eigil her i Brisbane og outback Australia. Golf, shopping, krokodiller og koalaer står på planen og vi håper det er varmt nok til å få til en siste surfetur også.

Så blir det Norsk sommer, venners bryllup og ny jobb. Vi gleder oss og gruer oss til å dra.

Det er bare aa beklage, men vi har vaert forferdelig daarlige til aa skrive noe paa karlkleive.com. Ikke fordi vi har glemt dere eller ikke tenker paa dere, men fordi ukene flyr og uni tar alt av pc-tid. I dag er jeg derimot ferdig med mid-term eksamen, og naa sitter jeg og venter paa at Karl skal bli ferdig med sin foerste av tre eksamener paa tre dager. Dermed blir det en liten pustepause i helgen. Hurra!

Siden sist har vi som sikkert alle vet kommet oss trygt fra India og tilbake til Brisbane. De tre foerste ukene hadde vi veldig hyggelig besoek av en trivelig gjeng paa sju fra Norge som vi reiste rundt og koste oss med. Det meste gikk som planlagt, inkludert en herlig tur paa Kiana paa Withsundays. Det var fint aa dykke med Paul igjen. Det eneste som ikke gikk som det skulle var telttur til Fraser Island, men vi ble stoppet av tornado-varsel den morgenen vi skulle kjoere ut. Like greit siden tordado og telt nok ikke er saa gode venner. Det ble veldig tomt da gjengen dro, ble vant til aa ha alle rundt oss hele tiden. Plutselig satt vi ensomme tilbake med pensum som maatte leses og oppgaver som maatte skrives.

For min del har dette semesteret blitt litt annerledes. Greide ikke aa bestemme meg for fag (som vanlig) og sjekket ut muligheten for a skrive prosjektoppgave i stedet for to av fire fag. Fikk beskjed om at det egentlig var for sent, men at jeg kunne spoerre om noen ville vaere veileder. Og vips fikk jeg lov til aa vaere med paa et forskningsprosjekt i regi av Queensland Health og jeg faar betalt 20 timer i uka for aa gjoere ferdig studiet. Gruppa skal finne ut av hvordan eldre sjaafoerer kartlegges av lege, ergoterapeut og/eller Queensland Transport for aa finne ut om de kan beholde foererkortet eller ikke. Vi har faatt godkjent etikk-soeknaden saa naa kan vi starte med intervjuer, noe jeg baade gleder og gruer meg til.

Karl sitt semester er ogsaa litt annerledes fordi han tar to fordypningsfag i finans i stedet for de vanlige MBA-fagene. Han blir glad og fornoyd naar han kan sitte med musikk i oerene og regneark foran seg, mens mumler fortsatt litt i skjegget naar han maa skrive myke ‘det finnes ingen riktige svar’ – oppgaver;)

Ellers har hoesten kommet med et kaldt drag i lufta, selv om det fortsatt er like varmt midt paa dagen og buske og genser er bare aa glemme om man skal gaa en liten tur. Gutta er i hvert fall fornoyde med at det gaar letter aa sove om natta, og jeg maa vel nesten si meg enig. Bare gruer meg til aa ta fram soveposen igjen..

Etter noen veldig avslappende dager i staten Kerala, hadde vi bestemt oss for at vi ville føle litt mer pÃ¥ hvordan det er Ã¥ være inder. Vi bestemte oss derfor for Ã¥ skille oss fra fiffen som bruker penger pÃ¥ Ã¥ fly, og heller ta toget til Bangalore (som etter nylig omgjøring heter Bengaluru). Skal det gjøres sÃ¥ skal det gjøres orntlig, sÃ¥ vi valgte ogsÃ¥ bort aircondition pÃ¥ den 12 timer lange togturen under Indias stekende sol. Selv om vÃ¥r vogn ikke hadde aircondition, var det ikke sÃ¥ ille som man skulle tro. Det var høy luftfuktighet og rundt 30 grader, ja vel, men det var mye “gammedags” aircondition i og med at vinduene var uten glass, alle dørene sto vidÃ¥pne hele turen og taket var totalt dekket av vifter. Vi var de eneste hvite vi sÃ¥ pÃ¥ hele den 12 timers lange turen og vi fikk virkelig føle hvordan det var Ã¥ ta toget som inder.

Da vi ankom Bangalore om kvelden merket vi fort at tempoet var annerledes enn i fredfulle Kerala. Vårt første møte med Bangalore etter utgangen fra togstasjonen var indisk trafikk. Trafikk vi hadde hørt mye om fra våre indiske venner. Det var en fire-felts vei med syv biler i bredden ispedd mopeder og syklister der det fantes luker og små åpninger i trafikkbildet. Denne veien skulle vi krysse. Første forsøk endte med at inderne våre halte oss tilbake til fortauet etter at vi var halvveis over. For farlig akkurat nå ja. Vi kom oss over med alt pikpakket vårt på andre forsøk. Men trafikken som ved første øyekast virket så rotete viste seg å være svært så effektivt da vi senere satt på mens inderne våre ålet seg gjennom hva som virket som en stillestående trafikkork.

Etter en lang togtur var det godt Ã¥ komme hjem til Ruben sin familie i det posh’e strøket av Bangalore. Vi fikk møte hans far, hans mor og hans søster. De tok godt imot oss og vi fikk bo i huset deres og ble vartet opp som indere behandler sine gjester. Moren til Sid ville ogsÃ¥ varte oss opp litt, sÃ¥ vi bodde litt hos henne ogsÃ¥. Det var en stor opplevelse Ã¥ fÃ¥ bo i et indisk hjem sammen med familiene til gutta som vi har blitt kjent med i et annet miljø her i Australia. Ruben er for eksempel glad i en fest mens familiens hans i India er totalt avholdsfolk. Sid har en kjæreste som faren ikke vet om, for han har kanskje en plan om at Sid skal gifte seg med en annen. Arrangerte ekteskap er vanskelig i forstÃ¥ seg pÃ¥ nÃ¥r man kommer fra Norge.

I Bangalore fikk vi sett tradisjonell indisk dans pÃ¥ et kulturhus og Slumdog Millionaire pÃ¥ kino. Og i Bangalore var det billig. I tillegg var det januarsalg. Det heftigste salget vi sÃ¥ var “Buy 1, get 4 free”. SÃ¥ vi gikk litt av hektene og kjøpte klær nedsatt med 65% pÃ¥ Nike-butikken, nye Adidas løpesko og Preben kjøpte til og med en tennisracket. Jeg gleder meg til spille tennis med ham i Australia.

Turen vaar til India startet i delstaten Kerala der Karl, Preben og jeg ble hentet av Sid og Ruben paa flyplassen i Cochin. Vi hadde hoert mye som Kerala foer vi kom. Det er en fattig stat, men likevel har de ett av de beste utdanningssystemene. Alle barn gaar paa skole noe som medfoerer at nesten 100% kan lese og skrive. Dette er i sterk konstrast til India som helhet der 65% kan det samme. Mange utdannes videre som leger eller ingenioerer og flytter for eksempel til Midt-Oesten for aa finne jobb. Den stoerste inntektskilden til Kerala er pengene som disse personene sender hjem for aa sikre familien og sin egen pensjonisttilvaerelse. Da vi mellomlandet i Mumbai ble vi fortalt en ting til “Her i India kaller vi det ikke Kerala, vi kaller det Paradis”.

Allerede paa veien fra flyplassen til Cochin by fikk vi virkelig opplevelsen av aa vaere i et annet land. Luktene, trafikken, menneskene og ikke minst maten. Vi spiste frokost paa noe som i vaare oyne saa ganske slitent ut, men som vi naa synes er akkurat saann som det skal vaere. Sid og Ruben soerget for at maten ikke var saa sterk og for at vi fikk gaffel. Det med krydderet var greit, men gaffel ville vi jo ikke ha. Naar alle andre spiste med hendene ville vi ogsaa. Vi fomlet enn del i begynnelsen, men naa gaar det helt automatisk. Det er verdt et forsoek aa spise middag med med hendene (helst bare hoyre), det gir en ekstra tilskudd til smaksopplevelsen at man ogsaa kjenner paa maten foer man spiser den.

Litt senere den foerste dagen hentet vi Elias paa flyplassen, et gutt fra Colombia som vi ogsaa studerer med i Brisbane. Vi bodde i et privat hjem som leier ut rom. Huset laa like ved vannkanten paa en bitteliten groenn og idyllisk oy. Dagen etter kjorte vi til Allepey der onkelen til Ruben guidet oss en flott husbaat som skulle vaere hjemmet vaart de neste 24 timene. The Backwaters i Kerala viste seg aa vaere helt utrolig vakkert. Groent og frodig saa langt oyet kunne se uansett om vi var paa innsjoen, i elvene eller en av de bittesmaa smugene. Og overalt bodde det folk i vannkanten som drev med sitt. Vi tok mange bilder og jeg haaper vi faar lagt ut noen.

Vel tilbake nesten morgen satte vi nesen mot Munnar som ligger oppe i fjellene. Hotellet var et gammelt klubbhus fra den engelske kolonitiden og alt var som det alltid hadde vaert med tunge skinnmoebler,  golfbane, eget rom for kortspill og en bar der bare menn fikk komme inn. Omraadet der er kjent for plantasjene sine og vi fikk sett hvordan de dyrker te, sukker og pepper – en laererik opplevelse for tre normenn som kun har sett de faerdige produktene i butikkhylla. Den siste natten i Kerala hadde vi i Cochin igjen og vi var klare for aa dra til Bengaluru som er hjembyen til baade Sid og Ruben.

Vi er i India akkurat naa og storkoser oss! Vi har derimot liten tilgang paa internett og mobiltelefon saa vi tenkte aa legge igjen en liten beskjed om at alt staar bra til. Har gjort utrolig mye de siste dagene og inntrykkene er mange. Har en plan om aa skrive mer saa fort vi faar litt tid paa nettet.

 Ida og Karl