KarlKleive.com

Nàr man reiser rundt i verden med alle eiendelene sine i en sekk er det noen uskrevne regler som gjelder og visse detaljer som gir status i BP-miljøet.

Det første og det aller viktigste som BP´ere spør hverandre om er “Hvor lenge har du reist, og hvor lenge skal du reise”. Det gir mye status à ha vaert ute lenge. Den mest ektstreme vi har møtt er en kar fra Irland som har vaert ute i 5 àr. Vàre 4 mnd. er generelt sànn midt pà treet, men nesten det minste man kan reise for at man legitimt skal kunne kalle seg Backpacker. Og nàr man spør “Hvor lenge skal du reise?” er svaret som gir aller mest status “Jeg vet ikke, jeg blir ute til kontoen er tom og nei, jeg har ikke returbillett.”

Det andre som gir status er hvor mye penger man bruker pà à reise. En Backpacker skal helst vaere litt fattig, i hvert fall skal han eller hun gi inntrykk av à vaere fattig. Det brukes myyye tid og energi pà à finne de aller billigste hostellene. Dette kan føre til at man mà sove i en hengekøye utenfor hostellet eller sove pà hemsen uten dør, men det har ingenting à si for en durkdreven Backpacker. Det kommer nemlig til à gi status nàr man kan fortelle historien til andre BP´ere senere pà turen. En liten digresjon er likevel at samme hvor stramt budsjett BP´ere har, har de ALLTID penger til à drikke, og det gjerne hver dag.

Det tredje er hvor mye har man i sekken sin. Dess mindre sekk jo høyere status. Lite klaer og begrenset tilgang pà vaskerier er vel noe av grunnen til at backpackere anses som litt lurvete av vanlige charterturister. Backpackere derimot, ser ned pà kofferten til charterturisten og fnyser av deres endeløse pengebruk pà luksus som varmt vann og rene laken.

Kort oppsummert høster Karl og jeg status for liten sekk (55 liter) men fàr tyn for skarve 4 màneder ute og for à ikke reise pà stramt budsjett. Dessuten er det bare nybegynnere som drar hjem til jul!

Nà har vi forlatt Guatemala og kommet oss til Peru. Nærmere bestemt Lima, hovedstaden pà stillehavskysten av Peru. Her bor 9 millioner av Perus 28 millioner innbyggere.

Det er sprøtt à være tilbake et sted hvor det gàr an à shoppe. Ida og jeg gikk nesten bananas og skulle til à kjøpe alt mulig rart bare fordi vi hadde levd uten muligheten noen màneder. Men vi fikk tatt pà oss fornuftighatten i siste sekund og lot være à kjøpe Gore-Tex jakke til tre tusen kroner bare fordi den var fin. I Guatemala er det nemlig veldig vanskelig à kjøpe noen ting som helst av kvalitet. Selv inne i hovedstaden lider butikkene pà de største kjøpesentrene i landet av à màtte selge det de kan fà tak i. Pà grunn av dette, vet heller aldri selgerene helt hva de har i butikkene sine. Og Gore-Tex er noe de fleste ikke har hørt om.

Her i Lima bor vi i bydelen Miraflores, som huser fiffen i Perus hovedstad. Her er det trygt à gà rundt selv etter mørkets frembrudd (puh!) og opptil flere kjøpesentere. I Lima regner det aldri(!) men himmelen er som regel grà av skyer og forurensing. Det gàr fortsatt gjetord om da det regnet en dag for tre àr siden. Idag derimot, har vi sett Lima fra sin beste side. Vi har spist lunch pà toppen av en hundre meters klippe som stupte rett ned i stillehavet og med solen stekende over oss. En nydelig dag som allerede har fàtt oss til à like Lima.

I natt drar vi videre til Cusco og starter forberedelsene til vandring i Andesfjellene. Cusco er en gammel Incaby som ligger pà 3500 meter over havet. Og vi som trodde det var tøft à bo i Antigua – skarve 1500 meter over havet. Fra Cusco vandrer vi i Andesfjellene mot Machu Picchu som ligger pà 2430. Pà veien dit skal vi over flere fjellpass, hvorav det høyeste ligger pà 4200. Det blir en hard tur, men Ida sin nye Camelbak ryggsekk gjør nok turen lettere.

I helgen fløy Ida og jeg til Tikal, som er en forlatt by hvor Mayaindianere levde i nesten to tusen àr – fra ca. 900 f.Kr til ca. 900 e.Kr. Byen, som bestàr av en masse templer i tillegg til boliger, er den største av av alle Mayaruinene i Mellomamerika og er pà UNESCO´s World Heritage List. Det er en del templer som fortsatt ikke er blitt gravd ut, men man antar at den gamle Mayabyen dekker ca 60 kvadratkilometer.

Tikal ligger midt i jungelen nord i Guatemala, og vi bodde pà et hotell rett ved siden av nasjonalparken - passende kalt “Jungle lodge”.  I tillegg til eksotiske fulger, var det fult av apekatter som slang seg fra tre til tre over hodene vàre. Bàde spider monkeys og howler monkeys. Vi fikk noen bra bilder av aper hoppende fra gren til gren, sà titt pà bildesiden (Guatemala 2007 – del4). Det var en utrolig eksotisk tur inn i jungelen og à bli vekket 04:00 av en brølape rett utenfor hytten vàr var langt fra vàr hverdag i Antigua.

Hjemme i Antigua, har jeg jobbet en uke for organisasjonen From Houses To Homes, som bygger hus til fattige Guatemaltekere som bor i provisoriske skur av bambus og blikk. Etter at skolen jeg jobbet for tok sommerferie, bestemte jeg meg for à bygge hus istedenfor. Sist uke hjalp jeg til à bygge et hus til en familie hvor moren i “huset” hadde mistet mannen sin ifjor, hadde seks smà barn og tjente 400 kroner i màneden.

Vi jobber fem frivillige og to profesjonelle guatemaltekere, og bruker 7 arbeidsdager pà à bygge et hus. Idag begynte vi et nytt hus, sà dagen idag har bestàtt i à blande sement. Denne uken har vi ikke sementblanderen, sà vi blander vann, sementblanding, sand og grus med spader og trillebàr. Vi har fylt grunnmur av betong idag, noe som betyr at jeg har hakket gud-hva-hvor-mange kilo betong med hakke og gravd en masse jord. Etter jobb spiller vi fotball med lokale folk pà en fotballbane av betong. Fotball i 25 grader og stekende sol 2000 meter over havet er hardt arbeid, men veldig moro. Som Ida har nevnt tidligere, kommer jeg nà hjem hver dag full av sement og maling over hele meg. Elsker det.

Bilder fra Tikal samt jobben til Ida og jobben min ligger her.

Prosjektet mitt er pà Obras Sociales del Hermano Pedro, et sykehus her i Antigua. Det ble àpnet og drives av et par munker som ønsket à gi helsehjelp til fattige i og rundt Antigua. Sykehuset det gir bàde helsehjelp til de som ikke har ràd til à dra til en privat lege eller sykehus og det fungerer som et hjem for funksjonshemmede som ikke kan bo sammen med familien sin. Jeg jobber pà avdelingen som heter Hogar de niños Santa Maria. Der bor det 50 barn fordelt pà to rom der det stàr sprinkelsenger pà rekke og rad. Alle barna har en fysisk funksjonshemming, og mange er ogsà mentalt reduserte. Flere av barna er forlatt av foreldrene sine fordi de ikke hadde muligheten til à ha dem hjemme, sà nàr de fleste drar hjem pà sommer/juleferie i 2 mnd er det fortsatt 12 igjen. Pà sykehuset fàr barna dekket primaerbehovene sine med naeringsrik mat, bleieskift, klaer og tak over hodet. Likevel er det mye som stàr igjen. De mangler kos, oppmerksomhet og muligheten til à utnytte ressursene sine. Det er flere som i Norge ville gàtt i en vanlig barnehage og i vanlig skole, og som etterhvert ville fàtt seg en utdanning og jobb. Men, verden er forskjellig og alternativet til mange av disse ungene er à bo sammen med en fattig familie i et hus og et samfunn som ikke har muligheten til à gi dem det de trenger. Sykehuset gjør dermed en fantastisk jobb for de mange 100 menneskene som bor der.

Pà vàr avdeling er vi er mellom 2 og 10 frivillige som kommer innom hver dag og hvis det er varmt nok er det den store hagen/lekeplassen vi oppholder oss mest. Vi tar med ungene ut og gjør det vi kan for à gi flest mulig oppmerksomhet hver dag. Vi hjelper ogsà til med à gi dem mat og à skifte bleie. Det mangler stort sett engangsbleier, sà jeg har blitt ganske sà god til à knytte to kleder sammen til en bleie:) Jeg prøver à vaere litt ergoterapeut og ser f.eks. pà rullestolene og sittestilling. Jeg fàr gjort smàting som à stramme belter, men stort sett er det ikke noe, sà jeg mà bare lukke øynene for ikke à bli lei meg. Det er flere av ungene som jeg har lyst til à ta med meg hjem til Norge, saerlig to brødre som burde gàtt i vanlig barnehage og en bitteliten gutt som ser ut som han er ett, men i virkeligheten er àtte.

Jeg skal prøve à fà tatt noen bilder selv om jeg kan fà munkene pà nakken:)

Karl har forresten byttet prosjekt pga sommerferie pà skolen, og bygger nà hus for fattige. Han kom glad og fornøyd hjem i dag med sement over hele seg.

To all our english speaking friends, you can find all our pictures on these links.

Guatamala part 1
Guatemala part 2
Guatemala part 3
Guatemala part 4

Enjoy:)

Nà har vi begynt à jobbe i vàre respektive prosjekter. Ida jobber pà et sykehus her i Antigua og jeg jobber pà en skole i Alotenango, som er ca. 20 minutter utenfor byen med chickenbuss.

Skolen jeg jobber pà er drevet av ildsjeler og frivillige samt et knippe laerere som jobber der for penger som pà public schools. Det er en skole for barn hvis familier er sà fattige at de ikke har ràd til à sende dem pà public school, noe som koster mellom 500 og 1000 NOK per àr. Barnas foreldre jobber sà og si døgnet rundt for à overleve, sà ungene er underaernaert pà oppmerksomhet og kos. Jeg jobber med barn pà 6 og 7 àr, og det tok ikke mer enn en time før de satt pà fanget til den nye “profe´n” og krevde lek og oppmerksomhet. “Profe” kaller de meg, noe som er kort for proffesor. Jeg synes kanskje det er litt overkill, men veldig trivelig.

Barna er utrolig veloppdratt og disiplinerte i forhold til norske barn i den alderen. De gràter aldri uansett hvor hardt de slàr seg og syter ikke nàr vi heller iskaldt vann over hodene deres for à vaske hàret deres med lusesjampo. Det siste kan jo forsàvidt ha noe med at de ikke har varmt vann hjemme…

I løpet av de tre første dagene pà skolen har jeg spilt fotball med gutta, børstet hàret til jentene, rettet skriveoppgaver og matteoppgaver og prøvd à laere dem sà mye plussing som mulig (pà spansk selvsagt). Vi har ogsà vasket hàret til samtlige barn med lusesjampo. Og noen lokale barn som ikke gàr pà skolen ogsà. Det er faktisk veldig givende à se at man kan gjøre en liten forskjell og hjelpe til slik at fattige barn kan fà laere à lese og skrive og regne. Det er ogsà fint à kunne gi dem oppmerksomheten de ikke fàr hjemme og det er jo alltid moro à spille fotball med ivrige 7-àringer.

Neste uke er siste skoleuke for barna. Etter det er det sommerferie og ikke skole før til neste àr (veldig merkelig at de kaller denne àrstiden sommer her i Guatemala, for det er de kaldeste mànedene). Siden jeg egentlig har to uker til med jobbing etter det, har jeg meldt meg til oppussing av skolen. Det trengs maling og snekring av stoler og bord osv. Skolen er jo ingen skole etter Norsk standard. Det er et par hus i ett kvartal hvor hovedingrediensene er grà lecablokker og blikkskur. Gleder meg til à ta fatt pà fysisk arbeid om to uker.

Ellers i Antigua, sà er det bursdagstid. Simon fra Tyskland har gebursdag idag, og det er halloween i samme slengen. Vi skal kjòpe en piñata til ham full av snacks, noe alle barn her har pà bursdagen sin. Jeg gàr som Julius Caesar og Ida gàr som en marihøne. Imorgen har Norske Victoria gebursdag, og det blir hardt à dra pà jobb pà fredag. Helgeturen gàr til Coban, som er 6 timer unna Antigua. Ett sted jeg vet lite om, men som jeg har hørt folk har likt veldig godt.

Skal prøve à ta med meg kamera til skolen en dag, sà jeg fàr lagt ut noen bilder av barna derfra.