KarlKleive.com

Nàr man reiser rundt i verden med alle eiendelene sine i en sekk er det noen uskrevne regler som gjelder og visse detaljer som gir status i BP-miljøet.

Det første og det aller viktigste som BP´ere spør hverandre om er “Hvor lenge har du reist, og hvor lenge skal du reise”. Det gir mye status à ha vaert ute lenge. Den mest ektstreme vi har møtt er en kar fra Irland som har vaert ute i 5 àr. Vàre 4 mnd. er generelt sànn midt pà treet, men nesten det minste man kan reise for at man legitimt skal kunne kalle seg Backpacker. Og nàr man spør “Hvor lenge skal du reise?” er svaret som gir aller mest status “Jeg vet ikke, jeg blir ute til kontoen er tom og nei, jeg har ikke returbillett.”

Det andre som gir status er hvor mye penger man bruker pà à reise. En Backpacker skal helst vaere litt fattig, i hvert fall skal han eller hun gi inntrykk av à vaere fattig. Det brukes myyye tid og energi pà à finne de aller billigste hostellene. Dette kan føre til at man mà sove i en hengekøye utenfor hostellet eller sove pà hemsen uten dør, men det har ingenting à si for en durkdreven Backpacker. Det kommer nemlig til à gi status nàr man kan fortelle historien til andre BP´ere senere pà turen. En liten digresjon er likevel at samme hvor stramt budsjett BP´ere har, har de ALLTID penger til à drikke, og det gjerne hver dag.

Det tredje er hvor mye har man i sekken sin. Dess mindre sekk jo høyere status. Lite klaer og begrenset tilgang pà vaskerier er vel noe av grunnen til at backpackere anses som litt lurvete av vanlige charterturister. Backpackere derimot, ser ned pà kofferten til charterturisten og fnyser av deres endeløse pengebruk pà luksus som varmt vann og rene laken.

Kort oppsummert høster Karl og jeg status for liten sekk (55 liter) men fàr tyn for skarve 4 màneder ute og for à ikke reise pà stramt budsjett. Dessuten er det bare nybegynnere som drar hjem til jul!